Å leve det ulevde

Noe av det mest krevende det moderne mennesket sliter med, er å gi slipp på bevissthetens grep. Jeg tror at det er en viktig grunn til hvorfor flere og flere begynner å åpne opp for spirituell praksis. Meditasjon, kobling til naturen, refleksjon uten å involvere det kognitive, tarotkort, arbeid med drømmer og arketyper – alt dette åpner opp for å invitere deler, figurer, skikkelser av oss selv som ikke kommer til orde i en hverdag styrt av bevissthetens sensur, tankenes kognitive fangenskap, og den indre moralens voktere.

Når vi lar bevisstheten styre, blir opplevelsen av vår tilværelse ensidig. Vi vet alltid hva som vil skje fordi vi rasjonaliserer, analyserer og kalkulerer, og vi begrunner våre valg med godt etablerte og logiske verdier, enten de er våre egne eller andre sine.

Når vi derimot slipper inn det numinøse, det være seg følelse av evighet ved å se på stjerner, lykke ved å ligge i mosen i skogen, møte med vår indre Wise Woman eller Dronning, dialog med en figur fra siste natts drøm, en følelse av at vi er noe mer, at det finnes noe mer i våre liv enn det vi lever ut her og nå, da gir vi plass til energier som er i oss, men som ikke så ofte får lov til å komme til uttrykk.

Å oppdage og å slippe inn det mystiske, det mytiske, det som har vært i skyggen, gir oss mulighet til å utdype og utvide forståelsen av oss selv. Det er det som er nøkkelen til veien videre når vi er i villrede om hvordan fortsette: la hodet slippe taket og la den indre viten tre frem.